Å bære fram et språk
Det som førte til at jeg skapte visdomsspirer, og bestemte meg for å skrive essay, var min søken etter et annet språk. Eller mitt språk, min stemme. Jeg hadde skrevet over lengre tid innad i akademia og følte det gradvis ble en tilpasning eller oversetting. Det føltes som en dress sydd for å passe inn, men ikke for å puste i. Var den for trang rundt halsen, eller var det jeg som glemte å puste?
Det ble vanskeligere å sette ord på det jeg ville si, og snakke sant, for jeg følte et krav om tydelighet. Som filosofen og forfatteren Iris Murdoch sier “you may know a truth but you would have to be a poet not to tell it as a lie.”
Essayet er den formen som best får fram det Aasmund Olavsson Vinje kaller tvisyn som anerkjenner spillet av motsetninger - “livets vev”. Der man kan le med det ene øyet og gråte med det andre. Det handler både om å se og bli sett.
Vi er både tilskuere og deltakere, men som Brené Brown sier; ta bare imot råd fra de som selv deltar og er villig til å vise seg sårbar. Om du deltar kan du ramle og få skitne knær og reise deg igjen for å fortsette, men om du sitter på tilskuerbenken er det ingen risiko. Du snubler ikke, men du erfarer heller ikke det Biesta kaller den “vidunderlige risikoen”.
Jeg leser i boka: “Essayet. Ein veg til kreativ fagskriving.” Der står det at filosofen Hans Skjervheim valgte å skrive essay fordi det er mer rom for utprøving og språklig lek. Et rom han trengte på 1950-tallet for å kunne kritisere positivismen som vitenskapsideal. Som Brown snakket han også om tilskuer og deltakere, og om faren ved å objektivere og kontrollere den andre hvis en tilskuerposisjon blir dominerende. Den mellommenneskelige situasjonen er tvetydig - vi møter den andre både som subjekt og objekt. Å samhandle og forstå hverandre krever deltagelse, at vi anerkjenner den andre som subjekt og engasjerer oss i en samtale.
Audre Lorde sier vi har ansvar for ikke bare hva vi sier. men også hvordan vi sier det. Jeg søker en annen form, og et mer humaniserende språk. Jeg fordyper meg i språk, og oppdager at denne søken har fulgt meg hele livet. Det handler ikke bare om ord, men om hvordan vi framstår som subjekt for hverandre, hvordan vi viser våre sanne farger. Og hvordan dette ofte skjer bortenfor språket. Det å fokusere bare på ordene kan gjøre oss fremmed for hverandre.
Da jeg var barn fokuserte jeg intuitivt mer på lek og nærvær. Min mamma forteller ofte om at de var spent på hvordan det skulle gå første dag i barnehagen i San Diego siden jeg ikke kunne engelsk. Etter dagen sa jeg at “Engelsk er lett for ring på norsk, er ring på engelsk også”, mens jeg smilte bredt. Jeg hadde skravla i vei hele dagen, og bare forstått ett eneste ord. Min mamma mente jeg var språkmektig som også prata fransk og spansk med naboene. men så fortalte hun også at de i barnehagen etter hvert mente jeg var sen å lære meg engelsk, og de foreslo å snakke engelsk hjemme. Noe de heldigvis nekta å gjøre.
Jeg har tenkt på at grunnen til at jeg kunne så mange språk, men samtidig blanda fritt - norsk og engelsk i barnehagen, og da spansk med naboen fordi han ikke kunne engelsk, så var det fordi jeg ikke så ulike språk som klare skillelinjer og barrierer.
De var også fascinert da jeg var på feltarbeid i Somalia og Dubai for at jeg kommuniserte mye med de jeg ikke hadde et felles talespråk med, og at vi kunne komme så godt overens.
Jeg vet ikke om det var fordi jeg allerede hadde begynt å høre dårlig, eller om det var en nådegave sånn at overgangen til å ikke høre ord skulle bli mindre smertefullt for meg.
Min måte å være i verden på var allerede mer visuell enn ord-fokusert.
Dette gjorde det også mindre brutalt for meg da min mann gradvis mistet språket med afasi som kom med hans hjernesvulst. Det hjalp oss også da de på sykehuset mente han var kognitivt svekket, men jeg kunne se at han forstod, men ikke kunne uttrykke seg i ord som før. Han bar også på mange språk, og de begynte å flyte inn i hverandre mot slutten. Slik måtte vi lære å være til stede med hverandre, og der fantes det visdom om ord og språk og kommunikasjon.
Har jeg arva det å sette pris på ordløs kommunikasjon? Morfar opplevde at hans mamma døde i tuberkulose da han var 7 år. Min morfar sa at det ble vanskelig å kommunisere med jevnaldrende, og han søkte seg til fjøset og dyrene og likte bedre deres selskap fordi han der kunne føle et ordløst fellesskap når ordene gjorde at han ikke lengre forstod sine jevnaldrende eller de ikke forstod han.
Jeg blir overrasket igjen og igjen over hvor mye vi arver. Jeg leste min bestemors roman og kunne se at hennes drømmer også var mine drømmer. Hun ville bli forfatter og også reise og lære om ulike kulturer som var likt meg. Men en ting var ulikt, og det var at hun drømte også om å ta vare på sin mamma i alderdommen. Da jeg leste dette så hadde jeg ikke tenkt over det. Å ta vare på foreldre i alderdommen er noe vi sjelden snakker om i vår tid, i vår kultur, i alle fall ikke som noe som er stort å oppnå.
Jeg gjorde feltarbeid på den tiden, og de somaliske mødrene snakket om livet som en sirkel, og at det de vil oppnå er å kunne ta vare på sine foreldre som de tok vare på oss.
Min søken etter min stemme fører meg bakover til stemmer fra røttene. Hvor er begynnelsen?
Å bære fram et språk er en sirkel. Jeg vil gjennom disse essayene snakke om det som er sant for meg, og slik kommunisere fra min kjerne som en deltaker mer enn en tilskuer. Jeg vil at mine essays skal være en invitasjon til å delta. Vi er alltid både deltager og tilskuer. Det er en evig veksling.
Toni Morrison skriver om språk som en levende fugl i hendene våre; noe skjørt og levende som vi enten kan holde varsomt eller skade. Jeg tenker på språk som røtter og vinger samtidig. Morsmålets røtter som holder oss fast, og vingene som gjør at vi kan bevege oss utover oss selv.
Kanskje handler det å bære fram et språk nettopp om det å anerkjenne røttene våre samtidig som vi gir barna våre vinger.
Vi håper kanskje fortsatt at de skal vende tilbake til oss en dag.
Eller har vi sluttet å håpe det?
I dag søker vi ofte utover, bort fra røtter, steder og forbindelser. Vi søker etter å “bli noen”. Men kanskje er noe av denne lengselen egentlig en lengsel etter å høre til, etter å bli sett av de nære.
Hva skjer med språket når det mister forbindelsen til kroppen, slekten, stedet og ansvaret?
Kanskje blir det som brevduer uten adresse.
