Jeg leser essay av Simon Malkenes. Han skriver om barn, skole og Jensbjørneboes Jonas. I essayet tar han frem to som skrev om barn og pedagogikk i tiårene etter første verdenskrig. Hannah Arendt, som har skrevet mye om totalitarismen, skrev i 1961; "utdanning har alltid hatt en sentral rolle i politiske utopier. Derfor er det i utopier alltid en vilje til å utnytte barnet ved å ta fra de unge deres egen mulighet til selv å forme sin egen verden, i sin egen tid, slik de selv vil ha den."
Hans Skjervheim skriver i boken Objektivismen og studien av mennesket (1957) om det han kaller "kategorimistaket". Skjervheim hevdet at det gikk et prinsipielt skille mellom naturvitenskap og fag som undersøker det sosiale feltet. Å viske ut dette skillet er å begå "kategorimistak". Skjervheim advarer om at konsekvensen av kategorimistaket, når den brukes i pedagogikken, er at barna i skolen blir sett på som leirklumper de voksne former, uten selvstendighet og egen vilje. I motsetning til dette argumenterer han for at målet for utdanning er at hvert barn former sin egen forståelse og kunnskap om verden (Malkenes 2021:7-8).
Malkenes skriver om hvordan dagens skole har blitt formet i en protest mot disse progressive tanker om barnets deltagelse. Han beskriver hvordan barn formes til å bli vinnere og tapere i konkurranse med hverandre. Det blir et jag etter å kunne svare korrekt og å oppføre seg korrekt. Han skriver om hvordan mange lærere har troen på at barna er medskapere, men rammene og trykket de opplever gjør det vanskelig å gjennomføre. Min opplevelse er at det sentrale som mangler er tillit. Tillit til lærerne, og tillit til at barn kan være kapable, og at de kan ta til seg kunnskap og forme sin verden. Jeg hadde mange konflikter med lærere da jeg var barn fordi jeg var oppdratt av en lærer, min mamma, som stod stødig i den progressive tradisjonen, og av en pappa som var en av Skjervheims studenter. Jeg fikk tidlig lære meg at mine meninger var av betydning, og at de var interessert i mine tolkninger av verden uten å bedømme de som rett eller feil. De ville lære meg å tenke og at å tenke er et møte. Dette skapte konflikter i møte med lærere som slo i bordet med at den rette tolkningen av diktet hadde de lært på universitetet mens jeg sa at ingen kan si hva den rette tolkningen av et dikt er, og at min tolkning var like rett som deres. På den tiden var det likevel rom for at jeg kunne diskutere med dem på denne måten. Barn ble ikke i like stor grad sett på som noe som skulle mates med korrekte svar og senere måles. Hvordan kan vi omskape skolen til å være et sted hvor barn gis redskaper og kunnskaper til å forme sin egen verden?
