Et godt ord er som et tre, med en fast rot og grener som strekker seg mot himmelen slik det står i Koranen. Et språk som skaper kontakt og fred er et levende språk som er i kommunikasjon. Er det derfor språket dør når det ikke lengre er en avsender? Når språket brukes til å formidle "sannhet" og viten uten et subjekt bakom som sender av mening, som søker etter mening. Den afroamerikanske forfatteren Toni Morrison snakker om at det døde språket er utbredt, og det er voldelig og herskende. Det er fravær av sårbarhet for det er et språk som allerede vet svarene og uten en tydelig avsender som søker kontakt. Response- ability. Vår evne til å svare er kjernen i et levende språk. Når ordene vi bruker mister kontakt med røttene formidler det ikke lengre noe om virkeligheta vi lever i. Jeg leser om Arnulf Øverland og om hvordan hans kjente dikt "Du må ikke sove" kom til. Det var gjennom psykoanalyse med William Reich. Han var elev av Freud, men hadde utviklet en psykonalyse med forankring i kroppen der han jobbet med å løse opp i kroppslige stengsler. Han snakker om en livsenergi, og om hvor viktig det var å holde den i live, å la den strømme gjennom oss som en elv, ellers skapes demininger og stagnasjon, og der det er fare for å gå til ekstremiteter når deminingene sprikker. Under den mest intense tiden av analysen våknet Øverland av en stemme som sa til han "- Du må ikke sove! Du må ikke sove! Du må ikke tro, at du bare har drømt!". Videre i diktet skriver han:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Disse ordene som ble skrevet som en stemme fra konsentrasjonsleierene mot slutten av 1930-tallet taler så sterkt til meg nå når vi er vitner til et folkemord i Gaza. Det er mørke tider som deres eller er det en tid der verdens lidelser har eskalert, men også er mer synlig for oss? Vi har undret over hvordan det kunne skje. Hvordan verden kunne la det skje. Hvorfor sov de seg gjennom det? I dag undrer vi ikke, men vet også ikke hva vi som enkeltmennesker kan gjøre. Utenom å være bevisst og levende og ikke sove oss gjennom. Vi kan bruke vår stemme, og vi kan lytte til ropene. Vi kan være i kommunikasjon. Gjennom mange år har vår evne til å svare blitt svekket. Kanskje har ordene mistet kontakt med røttene i hver av oss. Kan vi gjennom levende ord skape den kontakten igjen? Kanskje om vi vender oss innover, ned i røttene, og lar de løfte og strekke oss mot himmelen. Om vi våger å tale, slippe kontrollen og ha tillit til det som vokser fram.
