Den totale utslettelsen skjer foran våre øyne i pågående folkemord. Utslettelse av menneskets verdi
Det gjør det vanskelig å finne ord, men det er viktigere enn noensinne at vi som har ordene begravd langt inne prøver å la de spire. Som i ordspråket «de begravde oss, men de visste ikke at vi var frø» Og disse frøene er best bevart der trykket er størst. Jeg opplever språktap med utmattelse, men for hver runde har jeg funnet dem fram igjen. Og for hver gang framstår de som viktigere og mer meningsfull motstand. Våre nære relasjoner er under angrep, og det sårbare og det menneskelige i oss beskrives stadig som en byrde.
Jeg leser den jødiske filosofen Hannah Arendt om det totalitæres opprinnelse som ble publisert 1951. Hun beskriver hvordan en måte å skape et totalitært samfunn er å svekke de nære relasjonene.
Den første relasjonen er med mor, eller med en annen som tar rollen, og vårt første møte med språket er i denne relasjonen. I hvert språk finnes det visdom om omsorg som overleveres ofte fra kvinne til kvinne. Nina Bjørk protesterer i en svensk kontekst for at man vil avlære kvinner denne evnen til omsorg:
«… jag har så förtvilat svårt att förstå varför vi skal sluta tränas i detta helt adekvata och mänskliga beteende. Varför vi inte ska lägga all vår kraft på att – istället för att stympa vår omsorgsförmåga– skola in män i den»
At mammaen er den første skolen ble ofte gjentatt i mine samtaler med somaliske foreldre. Og kanskje er det den samme tanken som ligger bak at vi kaller vårt første språk for morsmål mens de andre metaforene for familierelasjoner er mannlige som forfedre og brorskap. Vår mamma, eller den som tar den første rollen som omsorgsgiver, lærer oss at vi er elska, tatt vare på, og at vår overlevelse er viktigere enn noe annet. Hun bærer oss inn i livet. Om vi kan minnes og synliggjøre dette første språket, språket av omsorg som også kalles hjertespråket, kan vi da også minnes at hver av oss har lært oss å ta vare på hverandre? Den første skolen lærte oss å passe på at vi har alt vi trenger. Den lærer oss også de første ord, i nær kontakt med å bli sett og i en speiling. I denne relasjonen som er vårt første hjem er menneskeverdet sentralt og universelt og derfor resonnerer det når den afroamerikanske forfatteren bell hooks kaller «homeplace: a site of resistance» i en verden av rasisme og avhumanisering.
I det kjente diktet «Til ungdommen» av Nordahl Grieg er metaforene basert på barnet som bæres i armene:
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen
Om vi forstår rollen som mamma som også kulturell og ikke som bare natur ser vi eksemplet det setter som et løfte fra bror til mor om å følge hennes lærdom. i dette diktet handler det om å ta vare på både mennesket og naturen. Thomas Hylland Eriksens bok med tittelen «Det umistelige» er også en sannsynlig refereranse til disse linjene i diktet siden han også med Dag Herbjørnsrud har skrevet en bok med en tittel som referer til starten av samme dikt: «Gå inn i din tid».
Jeg bråstanset da jeg så Hylland Eriksens siste bok i bokhandelen for det er denne forbindelsen mellom utryddelsen av mangfoldet i naturen og i kulturen jeg også fordyper meg i. Mens jeg leser den tar han sitt siste åndedrag. Må han hvile i fred. Jeg føler takknemlighet over den rike arven han etterlater seg. I kapitlet om språk skriver han om at det faktum at flere og flere språk forsvinner er et stort tap og et tydelig bilde på rikdommen vi mister med å bli stadig mer også kulturelt ensretta. 50 - 90 % av verdens 6000 språk er i fare for å dø ut innen 2100 og hovedsakelig kan det forklares med vår koloniale historie. Det er mange lokale historier lik vår egen med aktiv undertrykkelse av minoriteter. Hylland Eriksen viser vei mot håpet og er overbevist om at vi er på vei mot et «nytt mangfold» som det lyder i hans undertittel. Om dette er sant eller ikke er ikke like viktig som at vi sårt trenger dette aktive håpet. Å ta aktivt valg om å ha håp.
Morsmålet er det første språket som prates av noen som ser deg som umistelig. Siden vi ikke har sett dette som kulturell lærdom så har vi lært oss mer om kriger og krigsherrer, men ikke om hvordan vi kan lære at hvert menneske bæres inn i livet og visdommen i å forstå alle nyanser av hvordan dette kan skje og følges opp. Vi verdsetter ikke høyt nok forståelsen av at her ligger det visdom og umistelige variasjoner, variasjoner som vi er på vei til å miste. Hvor mange morsmål forsvinner, og hva kunne de lært oss om å ta vare på naturen og hverandre?
Hvert språk har uoversettelige konsepter og variasjoner. Vårt syn på språk blir stadig mer funksjonalistisk og hvert språk blir også innad mer ensretta med vitenskapelige forklaringer og et funksjonalistisk ekspert-språk. Det blir mer ensrettet hvordan vi skal forstå våre barn og krav om å oversette våre opplevelser til et vitenskapelig språk. Dette språket er mer generaliserende og det har også sin funksjon. Men en vitenskapelig forståelsesramme mister noen ganger kontakten med hjertet og det unike i hvert menneske. Jeg er takknemlig at min mamma overså ekspertråd som sa til henne at hvis hun lytta til mine signaler heller enn klokkas så kom jeg til å bli en vanskelig tenåring. Og kanskje ble jeg vanskelig og en som ikke følger klokka og heller intuisjonen. Og det kanskje førte meg til å overse ekspertråd om distanse som veien, og heller helbrede mine barns separasjonsangst med mer nærhet.
Intuisjonen er mellom biologi og kultur. Det er å lytte innover, men også å være i samtale og lytte til det som lærer oss at vi er umistelig. Noen ganger er det noen andre som taler det språket til oss, men ofte starter det med morsmålet. Morsmålet kan ses som en metafor for språket vår omsorgsperson taler, den som har båret oss og som vi vet tar imot når vi faller. Vi trenger å løfte fram dette språket. Vi trenger løftet som dette språket bærer. Å gi oss tilbake den umistelige roen og troen om at noen tar imot. Å kunne kjenne at vi lever i en verden der det å ikke bry seg om andres fall, og å la andres utslettelse spille seg ut foran våre øyne, er utenkelig
Bilde hentet fra: https://www.sos-barnebyer.no/barna-i-palestina-trenger-deg/
