Vattnets hågkomst (vannminne)
There are Rivers in the Sky handler om at vannet har hukommelse.
Jeg maler oss i vannet. Kjerna av oss. Jeg maler for å huske det min mann, Awes, ga oss videre, denne kjerna skapt av møtet av nervespirer og hjerterøtter i vann som bærer av minne. Dette vannet har en lokalisering og er elva som renner gjennom Uppsala. Der brukte vi å gå og snakke om våre drømmer. Det som er mest beskrivende for det jeg følte da jeg møtte Awes, er den følelsen av at noe vidunderlig skal skje, slik som Olav H. Hauge beskriver det i det kjente diktet: “Det var den draumen:” At hjertet skal åpne seg, at tida skal åpne seg og vi skal gli inn på en vei vi ikke har visst om. Jeg skapte visdomsspirer i hans minne. I de siste dagene han levde, lovde jeg at hans drøm lever videre i oss. Og kanskje er det en del av vår felles drøm. Og det vidunderlige holder fortsatt på å skje, og åpner nye veier.
Jeg valgte denne elva fordi jeg gjorde et ritual der. Jeg hadde coaching med Miriam for å ære det som har vært i min historie. Og da valgte jeg å helle vann i denne elva. Etter å ha bestemt meg for at det var dette ritualet jeg ville gjøre fikk jeg mail fra min malelærer, kunstneren Erika Bengstdotter, om at hun skulle ha en utstilling i samme by om vatten. Og når jeg nå leser hennes dikt i boka med hennes malerier finner jeg et svar som ble lovet meg mange år tidligere da jeg malte et bilde i Erikas kunstverden som jeg brukte å kalle det, i hennes leksjoner med andre ord. Jeg malte sorgen som hjerteslag:
Og da kom hun med en lapp til meg - et lite dikt som hun hadde hatt med seg til leksjonen for å gi oss inspirasjon. Hun sa da hun så bildet huska hun at hun hadde skrevet ned:
"Du vet at du har svaret mellan hjärtslag."
Og nå leser jeg hva Erika skrev i sin bok om barnet som ligger i det trygge mørke fostervannet og “er utenfor tiden” nær hjerteslagene:
Ett sprittande
i oändlighetens “här”
Utan tyngd
alltid i ett nu
Når jeg leser dette og lærer om vannminne, og har malt oss to der vi deler hjerteslag der våre hjerterøtter møtes, vet jeg at du er her, og vår drøm fortsetter, fordi det alltid er ett nå. Jeg ser en serie som heter Dark som også leder meg til å finne dette svaret. Den innledes med et sitat fra Einstein: “for oss troende fysikere har skillet mellom fortid, nåtid og fremtid bare betydning av en riktignok gjenstridig, men vedvarende illusjon.
There Are Rivers the Sky kjøpte jeg fordi jeg var opptatt av å lære av elver, å la kreativitet komme gjennom meg som elv, for å unngå å skape demninger som brister med jevne mellomrom og overveldes av kreativ energi som ikke får noe uttrykk. Boka er en utforskning av vannets minne og kobler sammen ulike tider gjennom vanndråper: “Water remembers. It is humans who forget.”
Kan vi huske mer med å søke oss til vannet? ved å la vannet renne gjennom oss. Her finner jeg også ord fra Erikas dikter som gir gjenklang der hun beskriver Bachs musikk som rør sig inom oss:
i ständig rörelse
i ständig variation
Bär oss mot skyn
och längre.
Jeg har bare kommet halvveis i boka There are rivers in the sky. Jeg vet at en av hovedkarakterene, Zaleekhah, viderefører forskningen utført av en avdød mentor om vannminnet i hemmelighet. Han ble latterliggjort og utstøtt fordi de mente han drev med pseudovitenskap. I min søken etter kunnskap og visdom undrer jeg om vann husker på en måte vi ikke kan bevise. Eller kanskje hjelper vann oss å minnes. Kanskje ved å la vår kreative energi være som en elv inni oss, la den være i stadig bevegelse er minner her levende med oss. Mannen til Zaleekhah er opprørt over at hun tar denne forskningen videre. "Dette er ikke er vitenskap, men poesi" sier mannen foraktfullt, og hun svarer
Maybe they are not worlds apart - science and poetry
