Jeg maler meg til en annen forståelse av lys og mørke, og gjør et forsøk på å skrive fram flere nyanser.
Solen, kunstneren og Guds nærvær
Jeg leser den svenske muslimske konvertiten, maleren og anarkisten Ivan Aguelis “Sidor tillägnade Solen” - essayer publisert i den franske tidskriften La Gnose mellom 1910-1911. Han skriver:
Vi har i princip slagit fast att konstnär är en person för vilkens skull Gud tycks ha skapat en särskild Sol. Just genom att klargöra denna Solens ljus, hans egen speciella Sol, utifrån ett noggrant hantverksarbete lyckas konstnären utveckla sin visdom och sin personlighet till fullo. Om han även anser att hans personliga Sol egentligen är den enda sol som existerar i universum, har han all rätt att tycka så (Agueli, översatt av Bo Gustavsson, 25:2019).
Jeg forstår det som at Agueli mener at kunstnere har oppgaven å gi seg selv til kjenne, og å gjøre Gud kjent. Dette blir det samme siden kunstneren er en del av Guds skaperverk. Jeg tenker at dette er en oppgave hver av oss har. Når jeg leser dette, kjenner jeg meg igjen i ideen om at skapelsen og selvet ikke kan skilles fra hverandre.
Vår utdanning og vitenskap er ofte basert på å holde distansen, og å sette oss selv til side når vi tar til oss og uttrykker kunnskap. Dette er noe som gjør oss mer ensrettet, reduksjonistisk og forenklende. Gud er dette store komplekse mangfoldet, og jo mer rom vi gir hver av oss til å være forskjellig desto mer nærmer vi oss innsikt om Gud.
Dermed er det kanskje detaljene i vår verden som er veien til å kjenne Gud?
Det stille lyset og det levende mørket
Kanskje hele vår eksistens er et språk gjennom hvilket Gud gjør seg kjent. Kunsten, bønnen og livet selv blir dermed en vei til synlighet – men ikke den synligheten som brenner, snarere den som vokser stille fram. Det lille leder til det store, detaljene til helheten, mørket til lyset.
Når jeg holder hendene i bønn, som et beger for Guds lys, ser jeg refleksjonen i stedet for selve lyset. Det blir som et stearinlys i mørket
Jeg tenker på fromhet som ansvar. Å være synlig eller å synliggjøre Gud i meg, men hvordan gjør vi det? Vekst kan skje i mørket nede i jorda som først blir synlig når det vokser fram.
Mørkets farger
Jeg maler.
Jeg har startet billedkunstutdanning. I andre time skal vi prøve ut fargene og sette på musikk - jeg setter på “into your arms” av Nick Cave. Da jeg begynner å male tenker jeg på tryggheten i armene til den du elsker og fargen er rød og med mye mørke, jeg føler behov for å bruke den svarte fargen. Mørket blandet med rødt. Når jeg maler meg inn i de mørke fargene får jeg behov for å ta inn de lyse og lette og energiens farger. Jeg tenker på denne vekslingen mellom det mørke og det lyse, og behovet for vekslingen som kommer opp i meg. Jeg opplever at det mørke ikke representerer det dystre og vanskelige. Assosiasjonene jeg får til mørket er tryggheten i armene til den du elsker, og lyset assosierer jeg med frihet og lengselen etter å fly. Vingene og røttene?
Mørket som jord og rom for vekst
Mørket er jorda der frøet ligger, mørket om kvelden når verdens krav stillner, mørket som er der når jeg vender meg innover i bønnen. De lyse fargene som lyser på alt det mørke og gir det farge og synlighet. Greinene som strekker seg mot himmelen og får vinger
Jeg forstår lys og mørke mer som aktivitet og hvile enn som Gud og fravær av Gud, noe som overrasker meg. Et sted her endrer forståelsen seg: lys og mørke blir ikke lenger guddommelige motsetninger, men rytmer i livet.
Den personlige solen og nordens mørke
Ivan Agueli snakker om sola som metafor for Gud - og den personlige sola. Han skriver om at måten sola lyser ved akvator gjør at man har et annet forhold til Gud. Agueli beskriver hvordan man der er liten i forhold til sola og at alt bader i solas lys mens sola er i fokus der så er det tingene som er i fokus i nord der man ikke ser sola like godt, eller den blir synlig gjennom tingene som blir i fokus. Men et annet aspekt jeg tenker på er at her har vi lange vintre og mørket. Og spesielt her jeg bor langt nord for polarsirkelen så lengter vi etter solen, og velkommer den tilbake med feiring og stor takknemlighet etter to måneder uten solen på vinteren.
Solen er såklart ikke egentlig fraværende, da hadde det jo ikke vært liv her. Men den er der på andre siden i det fjerne, på andre siden av kloden og ikke synlig, men likevel nærværende.
Det som kan sies og det som bare kan ses
Jon Fosse siterer Wittgeinstein «Det som kan synas, kan ikkje seias» så det som kan settes ord på er det som er i mørket? Kan det sies? Med det akademiske språket opplever jeg at vi prøver definere/forklare og diagnostisere. Jeg leser om Ikke voldelig kommunikasjon og om hvordan kategorisering står i veien for forståelse - og å SE hverandre. Hva skjer når man med ord vrir på det som synes, og det som kan synes blir usynlig fordi man tror mer på ord og det som sies?
Å bli sett og å bli utsletta
Det å bli utsletta -som Edward Said snakker om - handler det om at man blir i mørket eller at noen definerer og vrir på det og tar fram i lyset, og at man ikke får være noe annet i det lyset enn denne forvridde versjonen? Og derfor gjemmer noen seg i mørket med konsekvensen at skammen vokser og blir internalisert, eller så kan mørket være bevaring og en beskyttelse mot utslettelse? Jeg tenker at jeg kommer til å forstå mer av det med å lese Orientalisme igjen, som jeg vil gjøre nå. Det handler også om bilder og hvordan de kan forvri vår virkelighetsforståelse. Gjøre det tilsynelatende synlige til noe usynlig. Kan mørket da være det eneste stedet man får være hel?
Når lyset brenner
Er mørket det destruktive? Å tvinge noen til å holde seg i mørket er ondskap, men å tvinge noen ut i lyset likeså. Helvetet består ikke av mørket under jorda, men av flammer. Når lyset er så sterkt at det brenner. Vi jager nå våre barn ut i lyset - de skal vurderes og synes i alle sammenhenger. De får ikke velge stillheten. Det å kunne velge å være stille kan være beskyttelse. På den andre siden sier Audre Lorde: “your silence will not protect you.”
Både det å tvinges inn i mørket og isolasjon, og det å tvinges ut i lyset, er skadelig. Det er balansen mellom lys og mørke som gir liv. Å få bli synlig som man er - å få hente fra røttene for å strekke seg mot himmelen Å få ha balanse mellom hvile, ro og aktivitet
Kroppen, hvilen og veksten
Dette minner meg om det å være fysisk aktiv. Jeg har forsøkt å få til å bli mer aktiv og få energi, og jeg føler JAGET. Jeg begynte på psykomotorisk fysioterapi og fikk lære at mine muskler er overspent - og gjennom avspenning lærer jeg å bli mer aktiv igjen. Når jeg lærer å helt slappe av kan jeg åpne meg for å ta imot næring og få energi til å bli aktiv . Å hvile i mørket kan gi næring til å komme fram i sola som man er.
Tilliten til det lille
Jeg finner ro i tanken om at meningen med dette livet er å gjøre oss klar til å møte Gud - MØTET. Det lille som fører oss til det store. Vår egen lille sol, som er det store i oss. Å finne en måte å uttrykke, og å kunne formidle det som er i oss, og gjennom det å gjøre Gud kjent.
Jeg blir så forvirra over å tenke de store tankene, eller å prøve å formulere de. Det å gå utenfra og inn. Eller utenfor det store - eller tankenes ubegrenselige kroppløshet. De tankene som flyter der ute som jeg også føler stress om å fange inn. En følelse av urgency og å ha en plikt og et ansvar å uttrykke de. Jeg vil inn i det enkle og inn i detaljene - etnografi baserer seg på dette - men kanskje mest da å TENKE om detaljene. Jeg maler bilder, og da finner jeg ro i det å fokusere på detaljer, fokusere på de små tingene som gjør at jeg har det bra også - å be, å rydde, å gi en klem, å ha energi. Det er som om tankene selv må finne et rom i kroppen, i handlingene, i det hverdagslige.
Jeg går for mye inn i andres tanker og passer ikke på energien som kommer med de tankene, at de også kommer inn i meg og tar plass i min kropp, og jeg bærer de med meg, Alle disse tankene, mine og andres. Å heller sentrere meg selv - være i treet og stammen - å sentrere krever å kunne roe ned, Jeg har følt stress når jeg gikk inn i detaljene selv om det er de som kan gi ro- for det er vanskelig å tro at de skal lede meg noen vei. Det har vært vanskelig å ha tillit til at frøet ikke trenger å bli aktivt formet, men heller bærer med seg sin potensielle form, og at man jobber med det som er rundt. Gi det jord og vann og luft, ha det i sola, og at man må vanne det jevnlig og resultatet og veksten kommer lengre fram. Jeg har lært meg å presse gjennom resultatene. Ta skippertakene hvis jeg ikke klarte å presse meg hardt hver dag.
Jeg vil stresse ned og gå inn i detaljene, og ha tillit til at gjennom de kan jeg uttrykke mer.
Kunstens ro og tidens stillhet
Jeg har strevd med mine forsøk på å forklare, men uansett hvor mye man forklarer så leser andre det utifra seg selv. Stresset jeg føler når jeg går inn i detaljene er grunnen til at jeg trenger det. Jeg vil lære meg å ha fokuset der. å kunne ha tillit til at det lille vokser seg stort. Å kunne gi slipp på alt som krever distraksjon. Å kunne puste rolig og bevisst. Å kunne ta tak i noe med hendene, og ikke måtte forholde meg til hele verden på samme tid. Når jeg tenker på dette tenker jeg at jeg ikke er alene. Det er tiden vi lever i. Jon Fosse skriver om antiheltene, og de som ikke klarer å handle, og som blir stressa av handling og om roen i bilder. Å kunne fange øyeblikk og la tiden stå stille:
«Når forteljarane og heltane er ferdige, er det då kunstnaren og dei gode forfattarane kan eller skal ta over? Og står det då att å samle sine energiar og spor til ein augneblink der det stemmer, der kunstverket heilt og fullt kviler i seg sjølv? Står då augneblink der tida er bevart att? Og forsvinn dermed tida, i en stor abstraksjon, som samstundes er så konkret at rørslene i penselstrøka står igjen, for eksempel i olje på lerret?” (Jon Fosse Essay s 259).
Dette minner om et sitat jeg leste i forbindelse med Ivan Agueli:
“Alle kunstneriske strukturer er i hovedsak «polyfone»; de involverer ikke én enkelt tankerekke, men flere overlagrede tråder på én gang. Følgelig krever kreativitet en diffus, spredt form for oppmerksomhet som motsier våre normale logiske tankevaner.”
Kanskje dette er lyset og mørket i kunsten: de mange trådene, de stille øyeblikkene der tida stanser. Dette får meg til å tenke på et dikt av Mahmoud Darwish (1941-2008) som var en palestinsk poet og forfatter. I dette diktet viser han hvordan vi i det lille er del av den større verden der vi kan leve vårt liv i solidaritet ved å utføre det vi gjør i fromhet. Der vi er synlige for hverandre.
Think of Others
As you prepare your breakfast, think of others
(do not forget the pigeon’s food).
As you conduct your wars, think of others
(do not forget those who seek peace).
As you pay your water bill, think of others
(those who are nursed by clouds).
As you return home, to your home, think of others
(do not forget the people of the camps).
As you sleep and count the stars, think of others
(those who have nowhere to sleep).
As you liberate yourself in metaphor, think of others
(those who have lost the right to speak).
As you think of others far away, think of yourself
(say: “If only I were a candle in the dark”).
Å kunne være ikke det overskyggende lyset, men heller en liten flamme som gir håp i mørket.
